Babylon, the same as the place mentioned in the Bible, was an ancient city in Mesopotamia. It was the capital of Babylonia, a state located in the southern part of Mesopotamia. Babylon was once one of the largest and most famous cities in the world. At its peak, it was rich, powerful and advanced for its time. It was even once the most populous city in the world.
For a long time, the glorious ancient city was believed to be a myth, until the ruins were discovered in the 19th th century. Today, the ruins of Babylon lie in present-day Iraq.
In today's post, we will explore the ancient Babylonian civilization in depth. We will discover what made the city so great by looking at Babylon's various rulers, architecture, inventions, etc. We will also try to find out what life was like in the city. Finally, we will discuss how or why Babylon was reduced to rubble.
About Babylon
The city of Babylon was perhaps the most famous city in ancient Mesopotamia. It served as the capital of the Babylonian Empire or the State of Babylonia. An empire that at its height stretched from the Persian Gulf to Egypt. It borders Assyria to the north, Elam to the east, and the Arabian Desert to the south and west.
The word "Babylon" is the Greek version of the Akkadian name of the city. For the ancient Mesopotamians, Babylon was known as 'Bab-ilim' or 'Ba-vil', meaning 'gate of the gods'. After all, the city had several gates to enter it. Some led directly to temples built in honor of the gods. Historians suggest that there were as many as a hundred gates, but the ruins of only eight have been found. Also, each of these gates was named after a god or goddess. The most important deity was Marduk, who for the Babylonians was the creator and protector of the world. He was also the patron god of Babylon. Being the patron god of the city also meant that Marduk was considered the supreme god. Various Mesopotamian cities had their own patron deities, where they were believed to be the supreme deity.
Babylon was a square city built on both sides of the Euphrates River, covering 9 km 2 or, 900 acres. For centuries, Babylon was the largest city in the ancient world, both in terms of size and population.
Since its founding, the city has been rebuilt many times. Interestingly, the older parts of the city could be separated from the relatively newer parts. The oldest parts that were laid east of the Euphrates, while the parts that were built much later, lay west. Today, the ruins of this ancient city are located 90 km south of Baghdad in Iraq.
The story of ancient Babylon
Ancient Babylon underwent some major changes and transformations throughout history. It started as a small town with little value. Then it grew into a major religious and cultural center. It even became one of the most powerful cities in the world. Finally it was abandoned and fell into ruins. Below we explore the major turning points in Babylon's history that led to the city's enormous transformations.
Foundations and Early Records
Exactly when Babylon was founded is unknown. According to mythology, it was Marduk who established the city and became its patron god.
In historical records, however, Babylon is first mentioned in a clay tablet from the Akkadian Empire. The Akkadian Empire was the world's first empire and Sargon I, its first emperor, was also the very first emperor. The ancient clay tablet that mentions Babylon dates back to the reign of Sargon I, from 2334 and 2279 BC. As such, some scholars believe that Sargon I founded Babylon, but this claim is debatable.
After the fall of the Akkadian Empire, in 2154 BC, it split into two major regions. The northern region became what became known as Assyria and the southern part became Babylonia. At that time, Babylon was just a small town on the banks of the Euphrates River
Decades later, a city in southern Mesopotamia was called Ur, the center of power in the region. In 2100 BC, a neo-Sumerian empire, also known as the 3rd rd The dynasty in Ur was established. During this time, several nomadic tribes from nearby tribes began to settle in southern Mesopotamia. One of these tribes was the Amorites, who came from the area near present-day Syria.
In 2004 BC, the 3rd rd The dynasty of Ur fell to the neighboring Elamites. The Elamites had completely destroyed the empire and occupied the region for almost two decades. Then the Amorites established their presence in the region, and had in 1894 BC. founded the first Babylonian dynasty. This marked the beginning of the Babylonian Empire. Babylon was then a small administrative city.
The first Babylonian dynasty
When the Amorites first founded the Babylonian Empire, Babylon was part of a small kingdom called Kazallu. Babylon was later acquired by an Amorite chief, with the intention of transforming the country into an autonomous state.
Babylon became a state in itself and was ruled by the ruler and his successors. However, the city remained small. It was not yet big or important enough to be called a kingdom. Therefore, its rulers were never known as kings until the reign of the fifth Amorite ruler. He was apparently the first to become known as the "King of Babylon".
Babylon saw no expansion or massive growth before the reign of the sixth Amorite ruler, King Hammurabi. He was the one who transformed the small kingdom into a large and memorable empire. From his reign, Babylon became the capital of the Babylonian Empire, as a city-state. And it remained one of the most important cities in all of Mesopotamia until it fell and disappeared in time.
Hammurabis rule
Hammurabi, who was king from 1792 to 1750 BC, was one of Babylon's greatest rulers. During his reign, Babylon expanded rapidly and grew into a stable and powerful city. Hammurabi even united the majority of Mesopotamia under the Babylonian Empire, with Babylon as the center of power. This was possible because he defeated neighbors, improved the city's defenses, maintained diplomacy with other kingdoms, and formed important alliances. In addition, wealth gained through the conquests was invested in building temples, other construction projects, strengthening the city's defenses, developing irrigation, etc.
During Hammurabi's reign, Babylon became one of the largest cities in the ancient world. There were over 100,000 XNUMX people living in the city.
Apart from all the aforementioned successes, Hammurabi was also known for his set of code of laws. They are known as the Law Code of Hammurabi. It was the first known set of standardized laws ever written. Many see it as the earliest form of a constitution. The law contains 282 laws that are carved on a stone support in cuneiform. This pillar is currently housed in the Louvre Museum, Paris, France.
According to this code of law, Hammurabi was sent by the gods to rule their empire. The laws covered matters relating to property, land, territory, crimes, marriage and the rights of slaves, women and children. They aimed to address and resolve any conflicts in these matters in order to maintain social order. Penalties prescribed by the law code for crimes will depend on one's social class. Many of the punishments were very severe due to the frequent use of death sentences. Even for petty crimes such as theft. Other forms of punishment involved cutting off various body parts. The laws were also a way for the king to convey his idea of justice to the masses.
Hetittene
After Hammurabi's death in 1750 BC, Babylon fell rapidly. The Babylonian Empire saw a series of uprisings and they lost their influence in the southern cities. In addition, several kingdoms looked to Babylon to take it, since it was known for its wealth and power. One of these invading groups was the Hittites, a powerful group of people from Anatolia. In the beginning of 16 th century BC, the Hittites plundered Babylon and stole the main statue of Marduk from his temple. This marked the end of the first Babylonian dynasty.
Shortly after conquering Babylon, the Hittites had to leave the city. They had to return to Anatolia to resolve disputes over the throne. This made Babylon vulnerable and a new dynasty, known as the Kassite dynasty, took over Babylon. This marked the beginning of the Kassit period or the Middle Babylonian period.
Kassite Period
The origin of the Kassites is not known exactly. However, it is believed that they were a group of semi-nomadic people who may have originated from the Zagros mountains. The Zagros Mountains are located in the western part of present-day Iran.
They ruled prosperously for about 400 years, making them the longest reigning empire in ancient Mesopotamia. During their reign, Babylon again became an important and powerful city. In the 15 th century BC, one of the Cassitic kings even restored the statue of Marduk, which the Hittites took, back to the Marduk temple. Moreover, they even overthrew the kings of the southern Mesopotamian cities and reunited them in the Babylonian Empire. Since then, southern Mesopotamia remained part of the Babylonian Empire and was never separated again.
In addition, over time, the Kassites mingled well with Babylonian society, adopting their customs and culture. Kassit kings were known for respecting and preserving the culture of Babylon from the early Babylonian period. All these actions of the Cassites probably established a good relationship with the Babylonians and the newly reunited parts of southern Mesopotamia. This would have validated their rule in the region. It may even have been one of the reasons why they were able to rule for centuries.
The Sack of Babylon
Although their rule brought prosperity, it was not always peaceful. Especially in the last two centuries of their rule. Babylonia was in constant conflict with Assyria, in northern Mesopotamia and Elam in the east. There were particularly frequent border disputes with the Assyrians in the 14 th century BC. At the beginning of 13 th century BC, Assyria had become a great power in Mesopotamia. Even more powerful than Babylonia.
I 13 th century BC, an Assyrian king, Tukulti-Ninurta, attacked Babylon for reasons not known. However, according to the Epic of Tukulti Ninurta, written by the Assyrians, Tukulti-Ninurtan was instructed to do so by Enlil. Enlil was the Mesopotamian god of wind, air and atmosphere. According to this epic, the reigning Kassit king had broken a promise made to one of the gods. This apparently made Enlil angry, so he ordered Tukulti Ninurta to teach him a lesson and bring justice to the gods. Therefore, he invaded Babylon. It is believed that the promise, referred to here, may have been a pact or treaty between the two empires. Perhaps the treaty was broken and that is why the Assyrians invaded. However, this theory can not be confirmed.
The Assyrian forces brutally attacked and raided the city. They destroyed the thick walls, killed a large number of common people and plundered Marduk's main temple. Once again, Marduk's statue was taken away. After the attack, Tukulti-Ninurta appointed his own kings to rule the city for decades. It was not until the end of 13 th century BC, that the Cassites took back the throne.
The impact of the attack
This event eventually led to the decline of the Kassit period. The looting of Babylon weakened the city and the empire. Conflicts between the Assyrians and the Elamites continued, and eventually the Cassites began to lose power. Finally, in 12 th century BC, the Elamites overthrew them, attacked Babylon and the statue of Marduk was recaptured.
After the return of the Cassites, southern Babylonia was occupied by the Elamites. In Babylon, a local dynasty known as the Second Dynasty of Isin took control. The kings of this dynasty were native Babylonians. This was the first time ever for native Babylonians to rule the empire.
From the second dynasty in Isin separated Nebuchadnezzar I, who ruled from 1121 BC. to 1100 BC, most out. He was best known for bringing the statue of Marduk back to Babylon from Elam. Statues of the patron deities were seen as the earthly forms of the gods. Removing these statues from their main temples meant that their powers and presence throughout the city were also taken away. In this case, the presence of the god was in the land of the enemy - Elam. Therefore, it was important to bring back Marduk's statue to Esagila, his main temple in Babylon.
After this, the historical events between 11 th and 8 th centuries BC is unclear. However, it is known that Mesopotamia during this period saw a time of political unrest and serious instability. It is also known that the conflicts continued with the neighboring power Assyria. Also around this time, various ethnic groups such as the Aramaeans and the Chaldeans settled around Babylon. Over time, both groups marked their presence in the region, and their influence grew in Babylon.
Assyrian period
In 729 BC. the Assyrian forces managed to annex Babylon and absorb Babylonia into the New Assyrian Empire.
The Babylonians did not like to be under Assyrian rule. Although they shared many cultural similarities, they always had strained relationships. Especially after the Assyrian king Tukulti-Ninurta plundered Babylon in the 13th th century BC.
As a result, Assyrian rule met with frequent opposition. Babylonian leaders revolted and constantly rebelled against them. Even going so far as to gather so many local and nearby forces for support. The Assyrian king of that time, King Sennacherib, could no longer tolerate these revolts. So in 689 BC. Sennacherib invaded Babylon with the forces.
They were completely ruthless against the rebellious Babylonians and destroyed large parts of Babylon. They massacred a large part of the Babylonian people, plundered the city's treasures, plundered houses, temples, walls, etc. After the destruction of Babylon, Sennacherib appointed his own rulers to rule Babylon. He also deported the Babylonians to the Assyrian capital, Nineveh
Sennacherib was assassinated in 681 BC, possibly by his own sons, after which his youngest son, Esarhaddon, became king. He brought the Babylonians back to Babylon, began rebuilding the city, and worked to restore its former glory. He also tried to establish a dual monarchy of Assyria and Babylonia, to ease tensions between them. However, the Babylonians were naturally still suspicious of the Assyrians and did not want to be under their rule. They revolted once more, which the Assyrian successor, King Ashurbanipal, managed to quell. After this he became king of Babylon.
The defeat of the Assyrians and the establishment of the New Babylonian Empire
All this while the Chaldeans, who had settled in Babylonia a few centuries earlier, were working to gain political power. Nabopolassar, a Babylonian of Chaldean descent, was a military leader. In 626 BC. he expelled the Assyrian leaders who were sent as governors of Babylon. He also drove out the Assyrian forces from Uruk, a city in southern Babylonia. After these events, he took over the role of King of Babylonia and founded the New Babylonian Empire. The New Babylonian Empire would be the last empire ruled by Mesopotamian kings. After this period, Babylon was ruled by foreign powers.
In 612 BC. Nabopolassar's forces formed an alliance with the median forces. This alliance was later joined by Scythian forces and the forces of some Persian tribes. Together they defeated the Assyrians and destroyed their capital, Nineveh. Thus finally liberating Babylonia from Assyrian rule.
Nabopolassar ruled until his death in 605 BC, after which his son, Nebuchadnezzar II, became king of Babylon. Nebuchadnezzar II was the greatest king of Babylon, and perhaps the greatest in all of ancient Mesopotamia. Under Nebuchadnezzar II, Babylon again grew to become the largest city in the world and the most powerful in Mesopotamia. At this time, Babylon also became a major religious, military, and commercial center. It was also an important center for learning, art and culture.
But how did the king get these transformations?
First of all, he expanded Babylonian territory by leading conquests to the west. In doing so, the Babylonian Empire now included the lands of Assyria, Syria, the Kingdom of Judah, and more. The empire stretched from the Persian Gulf to the Mediterranean in the northwest.
Rebuilding Babylon
Using the wealth and resources he gained through these conquests, he used them to build and strengthen an army. He also used these resources to rebuild at least 13 cities throughout Babylonia. The most notable transformation was Babylon. At the beginning of Nebuchadnezzar II's reign, the city spread over 400 hectares.
By the end of his reign, it had grown to 900 acres. Wealth was spent on several construction projects. Many structures were newly built and existing ones were renovated. New temples, shrines, shrines, walls, gates, monuments and palaces were built. The most famous and iconic of these structures were the southern palace, the Hanging Gardens of Babylon and the Ishtar Gate. A processional path passed through the Ishtar Gate, which leads to the city center. The structures are discussed in more detail later in this post.
In addition, road systems were improved to make them more accessible. In the same way, progress was made in irrigation systems. In 600 BC. Babylon had completely changed. Nebuchadnezzar II's, as well as the skill of the city, were now clearly visible in these achievements.
However, rebuilding Babylon would not be possible without work. Unfortunately, it came from the forced labor of the enslaved. The slaves usually consisted of imprisoned rebels, criminals, debtors, and people captured from defeated kingdoms. Nebuchadnezzar II's forces invaded and conquered Jerusalem twice, and the inhabitants were deported and enslaved in Babylon. This marked the period of Babylonian captivity. That is also the reason why Babylon and its king gained a bad reputation in the Bible and other Judeo-Christian texts.
Nebuchadnezzar II died in 562 BC, after which the Babylonian Empire began to fall rapidly. There were conflicts over the succession to the throne. Finally, in 556 BC, a man named Nabonidus staged a coup and took over the throne of Babylon. Nabonidus would be the last native king of Babylon.
Post Neo-Babylonian Empire
Nabonidus, compared to other monarchs so far, had different religious beliefs. He was a follower of the Mesopotamian moon god Sin, and did not place as much emphasis on Marduk. Nabonidus, a Babylonian king, esteemed Sin more than Marduk. For example, he often went on pilgrimages to worship Sin. During these absences, he wanted to leave his son Belshazzar in charge of the city. In addition to these absences, Nabonidus spent 10 years in Arabia, and was away from Babylon again between 553 BC. and 543 BC
This means that he was absent even for the annual New Year's celebration, in honor of Marduk. During this ceremony, it was important for the king to perform certain rituals and rituals. But in this case, his son Belshazzar performed them on behalf of his father.
Moreover, when Nabonidus returned after a decade, he devoted valuable resources to consecrating and restoring the Sin temples around Babylonia. It is believed that he even intended to replace Marduk with Sin in Esagila, Marduk's main temple.
For these reasons, he became increasingly unpopular with the Babylonian priests and followers of Marduk. Soon, the majority of the population shared their feelings.
Nevertheless, despite their religious differences, Nabonidus contributed to Babylon's growth. He continued to lead conquests to the west and managed to annex the northern part of Arabia to the Babylonian Empire.
Invasion of Cyrus the Great
In 539 BC. Cyrus the Great invaded Persia Babylon. From that time on, Babylon was no longer a city-state in itself. It was always absorbed in another empire.
During Cyrus' invasion, the Babylonians surrendered the city to the Persian troops with little resistance. As a result, there was limited bloodshed and the city did not have to incur any serious damage. This was perhaps due to the people's feelings towards their king. Nabonidus was exiled to Persia and the city was absorbed into the Persian Empire. It was ruled by Persian monarchs for the next two centuries. During this period, Babylon served as one of the many capitals of the great empire.
During Cyrus' reign, the Babylonians lived in relative peace and prosperity. He allowed the Babylonian officials to retain their original positions. In addition, he even respected the local religion and honored the patron god Marduk. For example, he restored Marduk's temples and influence in the city and resumed New Year's festivities. This time with the king's presence. He even performed the necessary religious rituals and the ceremonies Babylonian monarchs were expected to perform. Furthermore, Cyrus freed the Jews from captivity and even financed them to rebuild their temple in Jerusalem. The temple was destroyed by Nebuchadnezzar II during his conquest of the kingdom of Judah.
Arrival of Alexander the Great
In 331 BC. Almost half of the Persian Empire was conquered by Alexander of Macedonia, better known as Alexander the Great. That year he arrived in Babylon and took over the city in much the same way that Cyrus did. With little resistance and bloodshed. He became king of Babylon, but left the city shortly after the conquest. He returned in 323 BC. and died there, after which his generals quarreled over the leadership of his vast empire. During this period, the Babylonians were deported to Seleucia. Seleucia was a city Alexander the Great had built on the banks of the Tigris River. It was built to replace Babylon as a stronghold in the region. Seleucia had been made the capital of the Seleucid Empire.
After Alexander the Great's invasion of Babylon, the city was conquered again and again by various powers. First it was attacked by the Seleucids, then the Parthians, then even the Romans. It was eventually absorbed into the Persian Sassanid Empire (224-650 AD). Babylon no longer remained an important city, its glory and power were lost. Eventually the town was abandoned, but a few small villages survived on the outskirts.
At the time of the Arab conquest of Mesopotamia in 7 th century AD Babylon was in complete ruins. Over the centuries, the water level in the area rose and the city was buried under the sand.
Culture and Lifestyle in Ancient Babylon
In this section we find out what life was like in ancient Babylon. We find out how the Babylonians lived their lives, what language the Babylonians spoke, how they identified and expressed themselves, what their beliefs were, how their society functioned and more.
Life and livelihood
The majority of the Babylonian population were peasants. Cultivating crops and domesticated animals was the main source of livelihood. Babylon was part of the fertile crescent, which means that the country was rich in nutrients, which provided the right conditions for farming. They grew barley, chickpeas and sesame, edible roots, fruits such as dates, apples and more. In addition, they tamed sheep and sometimes cattle as there were fewer cattle.
What made this region so fertile was the flooding of the Euphrates and Tigris rivers. Not because of heavy rainfall, but because of melting snow at the sources of the rivers. Today, the region is no longer so fertile, since the river courses have been changed for irrigation projects.
Babylon's location and location on the map made the city an important trading center. Not only was it located by the river, but also between northern and southern Mesopotamia. Babylon traded its surplus crops for metals and resources such as copper, gold, iron, wood, lapis lazuli, obsidian, etc. With these materials, they produced weapons, jewelry, ceramics and other products worth trading.
There were also other important professions in the city. Such as the jobs of, among others, weavers, bakers, scribes, workers, priests, royal officials and craftsmen. Boat building was a particularly important job as it facilitated trade. It was even supported by the monarchs because they wanted to build piers for the boats.
As for the city, Babylon was cosmopolitan. People from different regions of Mesopotamia and different ethnicities lived there. They spoke the Akkadian language, which is a Semitic language just like Hebrew and Arabic. In truth, Babylonian was the language used in Babylon. But since it was as similar to neighboring languages as Assyrian, it is believed that both languages are forms of Akkadian.
Diet
Since Babylon was blessed with fertile soil, fresh fruits, vegetables, and grains were readily available. The Babylonians therefore had a nutritious diet. They eat vegetables such as lettuce, cucumber, cabbage, turnips, lentils, onions, leeks, beets and more. Onions and lentils were especially frequently used in dishes.
Some of the fruits they ate included melons, apples, pomegranates, figs, plums, apricots and dates. Dates along with honey were used as sweeteners, much like today.
Vegetables were eaten either raw or cooked. Occasionally, both fruits and vegetables were pickled, at times when the climate became unbearably hot.
Barley was their main grain, and it was used to make unleavened bread. Barley was also used to brew beer, which was another staple of the Babylonian diet. It was even used as an ingredient for cooking. Wheat was another common grain that was consumed daily.
Although fruits and vegetables were available, meat was an important part of the diet. The Babylonians ate meat such as lamb, goat, beef, pork, fish, and various birds. Lamb and mutton were usually reserved for special occasions. They even drank milk, but it was usually easily destroyed in the heat.
These foods were primarily prepared as porridge, soups or stews. They were seasoned with local and imported herbs and spices. Most households ate only two meals a day. Once in the morning and once in the evening, after work.
The World's Oldest Recipes
Interestingly, four clay tablets containing recipes from the Babylonian Empire survive. Three of them date back to the time of the First Babylonian Empire. The fourth dates back to about a thousand years after the First Babylonian Empire. They are currently the world's oldest collection of recipes. The tablets contain recipes for preparing both vegetarian and meat stews. For example, lamb and milk are used to make stew. Another uses leeks and onions. Today, these clay tablets are housed in Yale University's Babylonian Collection.
Social structure
In most Mesopotamian societies throughout history, people were divided into classes. At the top of the social hierarchy were the kings, then priests and priestesses. After them followed the upper class, then the lower class and finally the slaves. These divisions were made based on a person's occupation and wealth.
Kings were believed to have a special connection with the gods. They therefore served as a medium between the divine and the human realm. This divine connection with the gods was also the reason why they had the right to rule. Kings were responsible for governing their kingdoms and for the events that took place in them. They believed that the success of the kingdom or empire affected whether the gods were happy with their rule.
The next in the hierarchy, after the kings, were priests and priestesses. They were important figures in society as they performed and performed necessary ceremonies and rituals. Priests were also wise, and they also played the role of healers and teachers.
Next was the upper class, who were often wealthy enough to own land or property. These included merchants, military personnel, royal officials, architects and more. Depending on who they approached, some scribes, teachers, and artisans were part of this social class. The upper class enjoyed many rights and privileges.
Bottom of the hierarchy
People in the underclass were the real reason behind a successful economy. It included farmers, artists, workers, soldiers, bakers, weavers, carpenters, etc. The majority of the people in this category were not wealthy. But if they acquired wealth, they could climb the social ladder, even if it was very difficult to do so. For example, if they were in debt to others, they would even sell their family members as slaves.
At the bottom were the slaves, consisting of those born into slavery, prisoners of war, criminals, debtors, etc. Some were sold as slaves after being kidnapped. Slaves had no rights in society and were seen as assets of their masters. Masters usually belonged to the upper class, although slaves who could afford them may have had their own slaves. These masters were responsible for their maintenance, giving them shelter, food and little compensation in exchange for their services. The work involved housekeeping, babysitting, supervision, accounting, etc. After accumulating enough wealth, they could buy freedom.
Social hierarchy in the early Babylonian dynasty
Under Hammurabi's rule in 18 th century BC however, Babylonian society was divided into three distinct classes. This information comes from his code of law and is not so different from the general social hierarchy that is followed around Mesopotamia.
At the top of the hierarchy was 'awilu', which included the elite. De var velstående, levde komfortabelt og var ikke forpliktet til å jobbe for folk rangert høyere enn dem, som kongene. De nøt også milde straffer for sine forbrytelser. Deretter var 'mushkenu', som var de frie menneskene i samfunnet. De var ikke alltid velstående, mange levde til og med i fattigdom og fikk harde straffer for sine forbrytelser. I likhet med awilu var de imidlertid ikke forpliktet til å jobbe for folk rangert høyere enn dem. Nederst var 'wardu' eller slaver. De var nødt til å jobbe for folk rangert høyere enn dem, hadde små eller ingen rettigheter og fikk harde straffer.
Det var ikke i nærheten av å være et egalitært samfunn, og lovene som håndhevet skillene sørget for at folk ikke kunne være like. Dessuten var det for få muligheter til å bevege seg opp på den sosiale rangstigen, noe som gjorde strukturen ganske stiv.
Det babylonske samfunnet var patriarkalsk. Derfor overtok mannen i huset kontrollen over familien. Som vanligvis var faren eller mannen. Babylonske kvinner ble sett på som avhengige av patriarken. De fleste kvinner tok seg først og fremst av husholdningen og barna. Selv om noen kvinner kan være involvert i handel og dyktig arbeid. De fikk imidlertid ikke nødvendigvis betalt for arbeidet sitt.
Kvinner hadde færre rettigheter enn menn gjennom de forskjellige historiske periodene i Babylon. Under Hammurabis regjeringstid var det noen lover som beskyttet deres rettigheter. Men det meste dreide seg om ekteskap og skilsmisse.
Leseferdighet i Babylonia
Det første skriftsystemet, ved hjelp av kileskrift, ble oppfunnet i det 4 th årtusen f.Kr., i Mesopotamia. Over tid ble kileskrifter mer og mer komplekse og det var over tusen kileskriftsymboler og deres variasjoner. I Babylon ble skoler opprinnelig etablert av templer. Der tok det rundt 12 år å mestre kileskrift og generell kunnskap. Her ble elever utdannet til å bli skriftlærde eller prester i fremtiden.
Over tid ble skoler skilt fra templer og ble separate institusjoner. I de senere periodene kunne ikke bare templer etablere skoler, men velstående skriftlærde kunne også. Anerkjente skriftlærde ville bygge disse institusjonene og kreve skolepenger. Da de ikke hadde råd til avgiftene, var det stort sett de velstående som sendte barna sine på trening. Også det var det bare guttene som ble utdannet. Jenter ble ikke utdannet med mindre de tilhørte kongelige familier. Eller, med mindre de utdannet seg til å bli prestinner. Opplæringen startet mellom 7 og 8 år. Lærerne var vanligvis pensjonerte prester eller skriftlærde.
Religion
Den babylonske kulturen var sterkt påvirket av de tidligere eksisterende sumeriske og akkadiske kulturene. Religion i Babylon var polyteistisk og basert på babylonsk mytologi, som igjen var basert på sumeriske myter. Babylonerne og andre mesopotamiske kulturer trodde på de samme gudene og gudinnene som sumererne. Selv om gudene ble kjent under forskjellige navn. Noen guder, som Marduk, var imidlertid unike for babylonsk kultur.
Hver guddom hadde kontroll over et spesifikt aspekt eller funksjon av kosmos. Det var himmelens guder, vann, måne, rettferdighet, skrift, vegetasjon, planeter, sol, luft, kjærlighet, fruktbarhet og mange flere.
Noen store guder som ble tilbedt var Enlil, Ishtar, Siduri, Ea, Nabu, Shamash og Sin. Marduk var imidlertid skytsguden, noe som betyr for babylonerne, han var universets øverste gud og hersker.
Tidligere anså sumererne Enlil som den øverste guden, men etter Hammurabis regjeringstid ble han erstattet med Marduk. Marduks fremgang og den babylonske skapelsesmyten er beskrevet i Enuma Elish. Enuma Elish er det 7-nettbrett lange babylonske skaperverket, skrevet rundt 12-tallet f.Kr.
Sammendrag av Enuma Elish
I følge eposet var det i begynnelsen ingenting annet enn mørke urvann. Vannet ble delt inn i ferskvann og saltvann. Apsu var guden for ferskvann, mens Tiamat var gudinnen for saltvann. Apsu og Tiamat var også partnere og de skapte guden Lahmu og gudinnen Lahamu. De produserte på sin side Anshar og Kishar, hvis barn og etterkommere dannet hovedpantheonet til mesopotamiske guder. De var foreldrene til Anu, himmelguden som var far til Ea og hans brødre. Ea var guden for vann og kunnskap.
Ea og søsknene hans var veldig bråkete og kaotiske, noe som i stor grad forstyrret Tiamat og Apsu. De prøvde å søke hjelp fra andre guder for å få dem til å stoppe, men det fungerte ikke. Etter å ha nok av støyen planla Apsu å drepe Ea og brødrene hans. Tiamat, som ikke ønsket at mannen hennes skulle ødelegge deres etterkommere, gikk og advarte Ea. Med denne kunnskapen angrep og drepte Ea Apsu før han kunne angripe. Dette startet en krig mellom gudene. Tiamat var spesielt opprørt og sint over Apsus død og ønsket å hevne ham. Så hun skapte en hær av grufulle monstre som slanger, drager og demoner spesielt utstyrt for å drepe Ea. Denne hæren ble ledet av Tiamats nye ektemann, Kingu.
I mellomtiden fødte Ea og gudinnen Damkina Marduk. Han var ekstremt kraftig, hvis øyne avga lys og munnen spydde ild når han snakket. Hans nærvær og krefter var nok til å skremme de andre gudene. Ea ba Marduk om å kjempe for dem mot Tiamat, noe han gikk med på. På betingelse av at han ble hersker over universet etter sin seier. Ea og de andre gudene var enige, og derfor kjempet Marduk for dem.
Marduk som beskytter og skaper
I slaget kjørte Marduk sin vogn med flåten sin. Han hadde på seg en gyllen rustning, holdt en tordenbolt samt pil og bue. Marduk slo Tiamat med pilene sine, som delte kroppen hennes i to. Han hadde vellykket beseiret henne og monstrene hennes og ble den øverste guden.
Ved å bruke halvparten av Tiamats kropp skapte han himmelen og brukte den andre halvparten til å skape jorden. Etter hennes død begynte Tiamat å felle tårer. Tårene hennes dannet elvene Tigris og Eufrat. Marduk skapte deretter tid, planeter, stjerner, sol, måne, etc., og tildelte deretter hver gud i pantheonet ansvar for dem.
Til slutt, ved å bruke Kingus blod, skapte han den første mannen, som han kalte Lulu. Menneskene skulle tjene gudene og passe på jorden med sitt arbeid. Gudene gikk da og levde i himmelen mens mennesker levde på jorden.
Marduk ble dermed æret som skaperen og beskytteren av Babylon.
Religiøs praksis i Babylon
Babylon var et stort religiøst og kulturelt senter. Byen hadde mange helligdommer, helligdommer, templer og en ziggurat bygget til ære for gudene. Statuer eller kunstneriske avbildninger av gudene ble plassert i deres respektive templer. Babylonerne trodde gudene bodde i disse statuene, men at de også manifesterte seg i naturen.
Guder ble tilbudt mat, blomster og andre tilbud for å blidgjøre dem. Prester, som bodde inne i templene, utførte ritualer, ritualer, presenterte ofre og ofret til dem. Målet var å blidgjøre gudene slik at de fortsatte å velsigne dem. Babylonerne fryktet å fornærme dem på noen måte, siden det kunne føre til katastrofe. For eksempel ble suksess i krig tilskrevet gudene, så det var viktig å hedre dem på riktig måte før slaget.
Prester forretter også seremonier og andre arrangementer. De var også ansvarlige for å holde templene og statuene rene. Det var vanlig at folk ofret dem og templet for vedlikehold.
Babylonerne var generelt sett veldig fromme. De tilba gudene daglig, ba før måltider og ofret på viktige dager. For eksempel ville de ofre før og etter et byggeprosjekt.
Hver vår feiret babylonerne Akitu-festivalen. Dette var nyttårsfestivalen der folk feiret såingen av avlinger og hedret Marduk. Det var en 12 dager lang festival. I løpet av denne gunstige perioden ble nye konger kronet, statuer av forskjellige skytsguder fra hele Babylonia samlet i Babylon. De var kledd i fine klær, plassert på vogner, gikk inn gjennom Ishtar-porten og paraderte på prosesjonsveien inn til sentrum. Det var også tradisjon å resitere og kanskje til og med fremføre Enuma Elish på denne festivalen.
Kunst i Babylon
Det var rikelig med leire i Babylonia, mens det var svært lite stein tilgjengelig. Derfor brukte kunstnere oftest leire for å lage forskjellige gjenstander. Naturligvis var det også det primære materialet som ble brukt til å konstruere monumenter også.
Keramikk, en av de eldste kunstformene var en ferdighet som babylonske håndverkere hadde mestret. De laget glaserte redskaper, vaser og beholdere ved hjelp av leire. Noen inneholdt til og med geometriske motiver på utsiden.
Leire ble også brukt til å produsere glaserte murstein, som ga dem en vakker, levende farge. Disse mursteinene ble brukt til å bygge porter og murer. Ishtar-porten, bygget under det ny-babylonske riket, ble konstruert med blå murstein for å representere edelstenen Lapis Lazuli.
Bruk av stein i kunstverk
Gjennom handel fikk babylonerne steiner som alabast, steatitt og dioritt. Spesielt bruken av dioritt sees i mange skulpturer og strukturer fra Babylon.
Law Code of Hammurabi, for eksempel, er en 7 fot høy sylindrisk stele laget av dioritt. De 282 lovene er inngravert i midten av stelen. De er skrevet på akkadisk, ettersom det var det vanlige språket som ble brukt i Babylon. Helt på toppen av stelen er en utskjæring av Hammurabi vist for å motta loven fra solguden Shamash. I denne utskjæringen sitter guden, mens Hammurabi står foran ham.
Stein var utvilsomt sterkere, langt mer holdbar og mer verdifull enn leire, på grunn av dens begrensede tilgjengelighet. Spesielt i de første årene av det første babylonske dynastiet. Som sådan ble den brukt sparsomt og til viktige formål, som for å hedre guder eller konger. I Babylon var utskjæring enkeltstående, statuer og figurer populære former for skulptur. Slik foretrakk de å fremstille viktige skikkelser.
Fordi steiner var dyrebare, arbeidet babylonske håndverkere med å forbedre ferdighetene sine til å arbeide med stein. På den måten forbedret de sin presisjon og effektivitet i arbeidet med materialet. Det var viktig å redusere feil mens man jobbet med så verdifullt materiale. Dette førte til slutt til at de perfeksjonerte kunsten å hugge stein.
Bruk av avanserte teknikker
Kudurru var steinsylindere eller plater som ble brukt til å markere landgrenser og vise registreringer av landavtaler mellom to parter. Disse steinene hadde motiver som viser en fortelling med guddommer og deres tilsvarende dyr. Under dem var detaljene om landavtaler og opptegnelser gravert inn i kileskrift. Denne formen for kunst var stort sett synlig under Kassite-perioden.
En annen form for kunst for å overleve fra det babylonske riket var sylinderforseglinger. Opprinnelig laget av leire, ble de senere laget av stein og metall. De kan ha blitt først opprettet i det 4. årtusen f.Kr. Sylindretetninger var små sylindre med avtrykk av komplekse motiver rundt kroppen. De ble brukt som signaturer til juridiske dokumenter eller pakker. De ble også båret på snorer og festet på klær eller rundt halsen, som et statussymbol.
Babylonerne var også dyktige i metallarbeid, sett fra å overleve smykker. De laget ankelarmbånd, hårtilbehør, amuletter, anheng osv. Noen viser til og med bruk av avanserte teknikker som filigran og etsing på metall. Metall ble imidlertid oppnådd gjennom handel med andre riker og bosetninger.
I tillegg til disse kunstformene var basrelieffer på vegger og veggmalerier som skildrer fortellinger om mennesker, guder og dyr også vanlige. Babylonske kunstnere fremstilte sine konger som fromme og ble derfor ofte sett be til gudene i kunsten. De ville også ha en tendens til å gjøre den viktigste figuren i kunstverket til den største i størrelse.
Mye av det som er kjent om babylonsk kunst kommer fra tekstene skrevet på leirtavler eller stein. Faktiske gjenstander funnet er dessverre begrenset.
Babylonsk arkitektur og landemerker
Som nevnt tidligere var Babylon på sitt høydepunkt hjem til flere ikoniske arkitektoniske mesterverk. Spesielt under Nebukadnesar IIs regjeringstid ble byen renovert og nye monumenter og strukturer ble bygget. Strukturer som virkelig fremhevet byens makt og rikdom. Noen av disse monumentene var ikke bare kjent i den antikke verden, men også i dag.
I denne delen ser vi nærmere på noen av de mest kjente strukturene som er bygget i Babylon.
Ishtar-porten og Processional Avenue
Babylon hadde mange porter som førte inn til byens indre murer. Historikere fra antikken registrerer mer enn 100 porter, men så langt er det kun funnet arkeologiske bevis på åtte. Den mest fremtredende av disse portene var Ishtar-porten, oppkalt etter Ishtar, gudinnen for kjærlighet, sex, fruktbarhet og krig. Det ble bygget av Nebukadnesar II i 575 f.Kr.
Porten ble konstruert med blå og gul glaserte murstein og inneholdt design av 150 drager og okser. Dette var symboler knyttet til Marduk. Drager i mesopotamisk mytologi hadde ikke vinger, de gikk på fire og hadde slangetrekk. Gjennom portene passerte en prosesjonsvei som førte direkte til Esagila, Marduks hovedtempel. Stien målte rundt en halv mil. Veggene var foret med blå og gul glaserte murstein. Veggene var utsmykket med design av blomster og rundt 120 bas-relieffer av store løver. Denne stien ble hovedsakelig bare brukt til Akitu-festivalparaden.
I dag er den originale porten plassert i Pergamonmuseet, Berlin, Tyskland. Noen ruiner av fundamentene er imidlertid fortsatt på det opprinnelige stedet i Irak.
Bymurer
Babylons omkrets var omgitt av forsvarsmurer, mye før det nybabylonske riket. Under Nebukadnesar IIs regjeringstid bygde han en indre og ytre mur som omsluttet byen. Veggene var så høye som 40 fot og tykke nok til å kjøre stridsvogner på. De var tykkest rundt voller. Utenfor murene var store åkre som ble brukt til oppdrett og oppdrett av husdyr. På samme måte som veggene på Processional Avenue, vil bymurene også inneholde dekorative design, noe som forbedrer deres utseende.
Esagila:Marduk's Main Sanctuary
Prosesjonsveien førte direkte til Esagila, hovedtempelet dedikert til Marduk, som ligger i sentrum av byen.
Esagila hadde sine egne beskyttende vegger rundt strukturen. Den kunne gås inn ved hjelp av en av de syv portene. Esagila var der den hellige statuen av Marduk også ble plassert.
Inne i Esagila var det to gårdsrom, den indre og den ytre gårdsplassen. Den indre gårdsplassen målte 40 x 25 meter og inneholdt helligdommene til Marduk og hans kone, Sarpanit, fødselsgudinnen. Det var her statuene deres også ble plassert. Den ytre gårdsplassen målte 40 x 70 meter. Tempelkomplekset var omgitt av tykke murer og hadde syv inngangsporter.
Når tempelet ble bygget er ukjent. Imidlertid eksisterte det under Hammurabis regjeringstid. Den fikk store skader da den assyriske kong Sankerib angrep, men de ble reparert av sønnen hans, kong Esarhaddon. Esagila nådde sin mest komplette form under Nebukadnesar IIs regjeringstid.
Etemenanki, den babylonske Ziggurat
Ligger like nord for Esagila, var Etemenanki, zigguraten til Marduks tempel. Etemenanki betydde "himmelens grunnvoll på jordens hus" på sumerisk. Zigguraten var et stort tårn, med syv terrasser som var bredere ved bunnen og smalere på toppen. Det var så massivt at det var en åpenbar del av det babylonske landskapet. Zigguraten var 90 meter høy og hadde en mur med ni porter rundt seg.
Helt på den øverste terrassen var et tempel dedikert til Marduk. Resten av strukturen ble dedikert til de andre gudene i panteonet. De svært lavere nivåene av ziggurat var reservert for å imøtekomme prestene og prestinnene som vedlikeholdt strukturen.
Ziggurats var vanlige strukturer i mesopotamiske byer. De ble konstruert for gudene fordi høyden deres ga det passende stedet for dem å bo i. Gudene var guddommelige vesener, så de måtte bo på et sted som var nærmere himmelen.
Zigguraten antas å være inspirasjonen til historien om Babelstårnet i Bibelen.
Etemenankis konstruksjon begynte rundt 1100 f.Kr., men den ble ikke fullført før slutten av 7. th århundre f.Kr.. Den ble fullstendig ødelagt innen 300 år etter konstruksjonen da Alexander den store invaderte Babylon. I dag kan ruinene av dens fundament bli funnet på det opprinnelige utgravningsstedet i Irak.
De hengende hagene i Babylon
Babylons hengende hager var en av tidenes mest praktfulle strukturer. Så mye at det ble ansett som et av de syv underverkene i den antikke verden. I motsetning til hva navnet antyder, var den hengende hagen faktisk en terrassehage. Det var fullt av frodige trær, busker, tropiske planter, fargerike blomster, fossefall og andre vakre installasjoner. Hagen ble bygget med gjørmestein, målt omtrent 75 fot høy og lå i sentrum av byen. Hagene ble vannet ved hjelp av et tidlig hydraulisk pumpesystem med siv og stein som trakk vann fra Eufrat.
Det ble antatt at kong Nebukadnesar II bygde den for sin kone Amytis. Hun var opprinnelig fra Media hvor landskapet var grønt og frodig. Hun savnet hjemlandet veldig mye, for å få henne til å føle mindre hjemlengsel, ga mannen hennes denne strukturen til henne.
Dessverre diskuterer historikere om de hengende hagene virkelig eksisterte eller ikke, i det minste i Babylon. Denne tvilen oppstår fordi det for det første ikke finnes arkeologiske bevis på de hengende hagene som er funnet. Ingen av de babylonske leirtavlene fra den tiden nevner noe om den herlige strukturen. Det gjør heller ikke historikere som besøker Babylon mellom de 6 th og 5 th århundrer f.Kr. nevner det i sine beretninger. De historiske kildene som nevner hagene dateres tilbake til en tid lenge etter at Babylon gikk ned og falt i ruiner.
Noen forskere mener de hengende hagene faktisk var lokalisert i Nineveh, Assyria, i motsetning til Babylon. Dette er fordi beskrivelsene kan være mer lik de assyriske hagepalassene bygget av Sanherib. I Nineve fant arkeologer til og med bevis på eksistensen av et system med komplekse vannveier. De kunne vært brukt til å heve vann til hageterrassene.
Babylonske hjem
Leire var det mest tilgjengelige materialet i Babylon. Soltørket murstein og gjørmepuss ble brukt til å bygge hus. Sandstein, bakt murstein, tre eller siv ble også brukt som byggematerialer, men bruk av leire var mer vanlig. Folket bygget vanligvis sine egne boliger. Det var typisk for babylonske hjem å ha tre etasjer. Selv de som lever i fattigdom bygde tre etasjer, men med rimeligere materialer som siv.
Den første etasjen hadde en firkantet gårdsplass hvor familien samlet seg. Andre rom i huset, som soverom, kjøkken og vaskerom, ble bygget rundt gårdsplassen. De fleste hus hadde ikke vinduer, men hvis de hadde, var de laget av leire eller tre.
Hvert hus hadde et kapell dedikert til tilbedelse og en grav under huset. Avdøde medlemmer av familien ble gravlagt der.
Hus hadde også flate tak på toppen. Noen ganger ble det bygget fire vegger rundt det for privatliv. Spesielt hvis den åpne plassen ble brukt til å sove eller lage mat. Alternativt ble det plassert druebelger der. Høyden på husene og flat takplass ga den sårt tiltrengte strømmen av kjølig luft. Rommene og til og med gatene kan bli tette. Gatene var smale og bundet av tykke bymurer.
Gatene i Babylon
Dessuten var de overfylte og fulle av søppel, som folk kastet avfallet sitt direkte på gata. Verken husene eller gatene hadde dreneringssystemer.
Av og til ble gatene dekket med et nytt lag med leire som presset ned eksisterende søppel under. Dette økte også høyden på gatene, så det måtte legges trappetrinn fra døråpningen til gaten. Mange av husene var konsentrert rundt zigguraten. Det tillot dem å være nærmere gud og enkelt besøke templene regelmessig. Gatene var derfor tettpakket.
Siden byggematerialene til hjemmene ikke var særlig holdbare, trengte husene hyppig reparasjon og ombygging.
Babylonske oppfinnelser, innovasjon og prestasjoner
Babylonerne er kreditert for flere oppfinnelser som fortsatt er aktuelle og i bruk i dag. Mange av deres oppfinnelser og behovet for å innovere kom ut av nødvendighet. Babylon vokste fra en liten ubetydelig by til en av de viktigste byene i verden. Dette hadde ikke vært mulig uten innovasjon og fremskritt på ulike felt.
Kunnskapen og visdommen til deres sumeriske og akkadiske forgjengere dannet grunnlaget som babylonerne la til. Fra Hammurabis regjeringstid og utover forvandlet Babylon seg til et betydelig læringssenter for vitenskap, medisin, matematikk, arkitektur og litteratur.
Deretter førte den nybabylonske perioden til en renessanse i babylonsk liv og kultur, noe som førte til ytterligere fremskritt.
La oss se på noen av de mange babylonske prestasjonene.
Innovasjoner i landbruket
Landbruksaktiviteter i Mesopotamia begynte rundt 9,000 og 8,000 f.Kr. Men landbrukspraksis og -metoder utviklet seg betydelig over årtusener. Babylon bidro ved å utvikle steinhakken. Et verktøy som brukes til å løsne jorda for å så nye avlinger. Denne oppfinnelsen vokste muligens ut av nødvendighet ettersom landet ble tørt og hardt i varmen. Å løsne jorda gjorde det ikke bare lettere å så nye frø. Det økte også avlingen ettersom det gjorde det lettere å absorbere vann og næringsstoffer. Det er interessant å merke seg at steinhakken var forløperen til plogen.
Babylonerne arbeidet også med å forbedre vanningssystemene sine. Kanaler eksisterte lenge før Babylon ble etablert. Uten disse kanalsystemene kunne ikke vannet og silt fra Eufrat nå markene, noe som gjorde landet ufruktbart.
Babylonerne utvidet disse kanalsystemene og gravde grøfter for bedre å kontrollere vannstrømmen inn på jordene.
Urbanisering
Babylonerne skapte ikke begrepet urbanisering. Imidlertid var det et av de første, hvis ikke, de første stedene å oppleve urbanisering. Babylon, som vi vet, var et stort handels- og læringssenter. Dette betydde at det var mange muligheter for læring og arbeid. Å engasjere seg i begge disse aktivitetene vil forbedre folks livskvalitet. Derfor ble mange mennesker fra landlige områder spesielt tiltrukket av disse utsiktene og migrerte til byen.
Astronomi
Babylonerne var pionerer i å teoretisere astronomiske konsepter. Feltet av astronomi så spesielt mange utviklinger mellom de 8 th og 7 th århundrer f.Kr. I motsetning til i dag, i Antikkens Babylon, astronomi og astrologi ble knyttet sammen. Etter deres forståelse var det syv planeter; Merkur, Venus, Mars, Jupiter, Saturn, Solen og Månen. Ja, de så på solen og månen som planeter.
Babylonerne trodde at himmellegemene på himmelen var guddommelige. Og disse endringene i deres posisjoner sendte en slags melding til mennesker.
De begynte derfor å registrere disse endringene over tusenvis av år. De ville registrere informasjon som lengden på dagslys i et år. Oppgang og nedgang av solen, månen, forskjellige planeter. Posisjoner til stjernene og stjernebildene og mer.
Ved å bruke denne informasjonen fant de mønstre i disse hendelsene og korrelerte hendelsene til hendelser som skjedde i samfunnet. På denne måten kunne de forutse hvordan himmelen ville se ut i fremtiden. Og forutsi hvordan livet ville vært da. Astrologer brukte denne kunnskapen til å forutsi vær, klima, formørkelser osv. for å gi råd om den beste tiden å så frø. Over tid utviklet de disse metodene og var tilsynelatende i stand til å komme med spådommer om folks fremtid. Slik informasjon var spesielt nyttig for konger.
matematikk
Babylonerne var de første som brukte et posisjonsnummersystem. Det betyr at verdien av et siffer ikke bare var avhengig av selve sifferet, men også av dets posisjon. Dette tillot dem å utføre komplekse beregninger. De var kjent for å gjøre algebraiske ligninger og til og med trigonometriske beregninger. Leiretabletter som dateres tilbake til 2 nd årtusen f.Kr., tyder på at babylonerne hadde kunnskap om Pythagoras teorem. Dette var minst 1000 år før greske matematikere utviklet det.
Matematikk ble brukt til nøyaktig å måle land, for arkitektoniske prosjekter, regnskap, lage et skattesystem og for å registrere planetariske bevegelser. De brukte den også til å tildele verdi til varene som ble handlet.
De brukte en sexagesimal tallsystem, med 60 som grunnnummer. Det var her konseptet med å dele tid i 60 seksjoner kom fra. Babylonerne skapte konseptet med at hver time bestod av 60 minutter og hvert minutt 60 sekunder. De sporet solens bevegelse ved hjelp av et solur basert på det de delte et døgn inn i 24 timer.
Gjennom sine astronomiske observasjoner og registreringer fant de ut at det tok jorden omtrent 360 dager å rotere rundt solen.
Medisin
Babylonerne brakte også fremskritt til medisinfeltet. De var de første som diagnostiserte sykdommer ved hjelp av logikk, studerte symptomer og utførte fysiske undersøkelser. De ville da skrive ut medisiner eller salver basert på den innsamlede informasjonen. Babylonerne oppdaget mange sykdommer, som epilepsi. De la også merke til symptomer på ulike sykdommer som ble presentert og registrerte dem på leirtavler. En av de eldste babylonske medisinske tekstene dateres tilbake til det første babylonske dynastiet. Det er Babylonian Diagnostic Handbook skrevet av den lærde Esagil-kin-apli.
Avdekke Babylon
Etter at Babylon ble forlatt og begravet under sand, i lengste tid, ble byens eksistens antatt å være en myte. Mellom 17- og 18-tallet besøkte noen europeiske oppdagelsesreisende regionen og returnerte til landene sine med gamle gjenstander. Fra da av vokste interessen for dette området. I løpet av det neste århundret besøkte andre oppdagelsesreisende stedet, etterfulgt av grupper av lærde og historikere. Det ble gjort forsøk på å grave ut ruinene gjennom hele 19 th århundre, men den største og mest suksessrike startet i 1899.
Det året begynte en tysk arkeolog, Robert Koldewey, og teamet hans utgravningsarbeid som varte til 1917. Mye av informasjonen vi har om det gamle Babylon og babylonerne i dag, ble avdekket i denne utgravningen.
Svært begrensede arkeologiske levninger og gjenstander ble funnet på stedet. De en gang så herlige murene og monumentene lå i ruiner. Bare fragmenter av fundamentene deres ble oppdaget begravet under sanden. Heldigvis har mange tekster på leirtavler, inngravert på statuer eller bevarte vegger overlevd. I dag overlever titusenvis av kileskriftinnskrifter fra domstolene og templene i Babylon.
Til tross for disse funnene er det fortsatt mye informasjon tapt i historien. På grunn av endringer i Eufrats forløp og stigningen i grunnvannsspeilet, er mye av byen begravd under vann. Som sådan er det ikke mye kjent fra de tidligere periodene av den babylonske sivilisasjonen. Ruinene og tekstene som ble funnet dateres tilbake til senere perioder. Dette er grunnen til at det er så mye informasjon tilgjengelig fra for eksempel den nybabylonske epoken, og så lite fra Hammurabis styre.
Babylon i Bibelen
Babylon er nevnt 280 ganger i Bibelen. Før utgravningene på 19-tallet kom kunnskapen om Babylon i stor grad fra Bibelen. Det er derfor Babylon ble antatt å være et mytisk sted før 19-tallet,
I Bibelen er Babylon synonymt med ondskap, synd, opprør og korrupsjon. Den anerkjenner imidlertid byens storhet og anerkjenner den som en av de mest avanserte sivilisasjonene i antikken. Men at deres måter å oppnå en slik status på var syndige.
Hovedårsaken til at Babylon ikke har et godt rykte i Bibelen er angrepet på Jerusalem. Nebukadnesar II angrep Jerusalem to ganger, ødela templet, stjal hellige gjenstander, fanget jødene og gjorde dem til slaver i Babylon. Begivenheten er beskrevet i Daniels bok. I boken beskrives Nebukadnesar II som en stolt konge som skrøt av sine prestasjoner. I følge Daniels bok lovet Gud at Nebukadnesar skulle bli sinnssyk og at hans rike skulle miste sin herlighet. Han spår imperiets forfall og overgivelse til perserne. Interessant nok falt Babylon raskt etter Nebukadnesars død, og det falt til perserne.
En kjent historie fra Bibelen i forbindelse med Babylon er historien om Babelstårnet. For å beskytte seg mot nok en stor flom, trosset menneskeheten Gud og bygde Babelstårnet. Som straff for dette forvirret Gud mennesker, fikk menneskeheten til å snakke forskjellige språk og spredte dem over hele verden. Dette gjorde det vanskelig for dem å kommunisere med hverandre, noe som hindret dem i å trosse Gud igjen. Babel er det hebraiske navnet for Babylon, som betyr 'forvirring'. Tårnet det refereres til i historien antas å være den 90 meter høye zigguraten Etemenanki ved Babylon.
Babylon totalt sett tjente som et symbol på synd og som en fiende av Gud, Kristendom så vel som kristne.
Babylon som en inspirasjon for litteratur, bedrifter og kunst
Byens fremstilling i Bibelen, ordet 'Babylon', brukes som et symbol på forvirring, korrupsjon, umoral og forseelser. Det brukes også som en metafor for å beskrive hendelser i fangenskap under en viss makt, motstand mot Guds styre og utvisning fra et fantastisk sted.
For eksempel kan dette temaet sees i Alexander Hislops bok med tittelen 'The Two Babylons', utgitt i 1853. Hislop var en minister for Presbyterian Free Church of Scotland, kjent for å åpent kritisere den romersk-katolske kirke. Og det gjør han nettopp i denne boken.
Her antyder han at den katolske kirke har hedenske røtter, og sporer tilbake til mysteriekultene i det gamle Babylon. Han prøver også å bevise unøyaktigheter i mange av deres doktriner. Det er sannsynlig at hans kritikk av den romersk-katolske kirke var til fordel for de protestantiske og skotske reformasjonene.
Ordet Babylon brukes også i forbindelse med forskjellige språk på grunn av den bibelske historien om Babelstårnet. Mange oversettelsestjenester og språkopplæringstjenester er oppkalt etter Babylon eller inspirert av historien.
Et eksempel på dette er Babylon Translation Software fra Babylon Software Ltd. Programvaren lar brukere finne oversettelsen og betydningen av enhver tekst. Brukere kan bruke dette verktøyet til å klikke på et tekststykke for å oversette det til et hvilket som helst språk. Verktøyet gir også definisjonen av teksten, og fungerer som en ordbok. I tillegg er det en tekst-til-tale-funksjon, som lar brukere lytte til korrekt uttale av teksten.
Babbel er et annet selskap inspirert av Tower of Babel-historien. Det er en app der brukere kan lære forskjellige språk.
Det er ikke bare bedrifter som er inspirert av historien. Det tyrkiske bandet Light in Babylon bestemte seg for navnet sitt inspirert av historien. Bandet består av musikerne Michal Elia Kamal, Julien Demarque og Metehan Çiftçi. De snakker alle forskjellige språk og tilhører forskjellige kulturer, men finner en felles kultur i musikken.
I historisk kontekst
I motsetning til den bibelske konteksten, skildrer historien den gamle byen som et sted med rikdom, makt, storhet og et mangfoldig fellesskap. Ordet Babylon i denne sammenhengen er derfor brukt som et symbol på disse egenskapene.
Dette er grunnen til at mange arkitektoniske prosjekter, arrangementer og økonomiske bestrebelser bruker begrepet Babylon. Et eksempel på dette er Babylon finans, som er en Ethereum-basert aktivaforvaltningsprotokoll. Brukere kan opprette investeringsfellesskap kalt "hager" for å kollektivt investere i desentralisert finans (DeFi).
Dette temaet er også sett i George Samuel Clasons bok, med tittelen 'Den rikeste mannen i Babylon', utgitt i 1926. Den rikeste mannen i Babylon gir sine lesere økonomiske råd og tips for å bedre forvalte rikdommen deres. Boken er satt i det gamle Babylon og forteller historien om Arkad. Arkad var en fattig skriver som ble den rikeste mannen i Babylon ved å utvikle visse vaner og holdninger. Ved å dele listen over vaner gir han råd til leserne om hvordan de også kan generere, beskytte, investere og vokse formuen sin. Denne historien er tilsynelatende basert på historiske tekster fra det gamle Babylon. Selv om det nesten har gått et århundre siden utgivelsen, er temaet og rådene fortsatt relevante i dag.
Babylon i nyere tid
Siden utgravningene på slutten av 19-tallet og begynnelsen av 20-tallet var det en rekke kriger i Irak. Utgraving av flere ruiner måtte stoppes og mange gjenstander som ble avdekket ble ødelagt i disse væpnede konfliktene.
På 1980-tallet kom den tidligere irakiske diktatoren, Saddam Hussein, til makten. I stedet for å grave ut ruinene av den gamle byen, bygde han nye palasser og monumenter på toppen av dem. Han trodde han var en etterkommer av Nebukadnesar II og at det var hans plikt å gjenoppbygge den gamle byen. Deretter invaderte USAs styrker Irak i 2003, og markerte begynnelsen på Irak-krigen. Under disse invasjonene ble ruinene av Babylon brukt som en amerikansk militærbase mellom 2003 og 2004. Dette ødela eldgamle gjenstander ytterligere. Alle disse hendelsene bidro til å gjøre fremtidige arkeologiske utgravninger mer utfordrende enn de allerede var.
I dag legger den irakiske regjeringen og arkeologer fra hele verden sin samlede innsats mot bevaring. De jobber med å bevare stedet, arbeider med sikker restaurering og foretar videre forskning.
I 2019 ble stedet oppført på UNESCOs verdensarvliste. Dette betyr at det arkeologiske området får juridisk beskyttelse og internasjonal anerkjennelse. Det kan nå også motta midler fra store organisasjoner som Verdensarvfondet for å hjelpe bevaringsarbeid.
I dag er siden åpen for besøkende. De fleste av de besøkende er imidlertid irakere. Iraq State Board of Antiquities and Heritage håper stedet vil bli et internasjonalt turiststed i nær fremtid.